siden fridtjof ikke klarer å lese tekst..
en smakebit av scenografien jeg jobbet med...

århudrets dårligste dag,
Jeg tror ikke det er mulig å ha så mye uflaks som jeg hadde den dagen.
Mens jeg satt og leste til min filosofi eksamen på lørdag tenkte jeg at jeg skulle finne ut hvor eksamen skulle avlegges. Det viste seg at det ikke var før 25 mai. Og til min store overraskelse var min vitenskapsfilosofi eksamen på mandagen....Så her hadde jeg sittet og øvd til feil eksamen, noe som kun gav meg søndagen igjen til å pløye gjennom et halvt års pensum. Og det som gjorde det enda kjipere var at dette var et fag jeg virkelig hadde lyst til å gjøre det bra i. Noe jeg ville være stolt av i ettertid.
Og nå viser det seg at jeg kan ha ødelagt den sjangsen.

Attpåtil så skulle jeg sende inn min søknad til en skole. Det er snakk om en del tegninger og eget arbeid jeg har gjort. Så viste det seg at en også skal sende inn søknaden med vitnemål. Vel for det første så vet jeg ikke hvor vitnemålet mitt er..Og det var lørdagen og pakken skulle sendes innen mandag. OG det var dagen jeg skulle avlegge eksamen...Så det vil si at jeg risikerte å faktisk rote til et halvt års arbeid og et års skolegang, frem i tid på ca 24 timer. Fordi jeg er dum som en muggen loff av og til....Det kjennes ut som en skikkelig krøll....Samtidig som mamma drev og fortalte meg at jeg hadde så mye flaks i livet?! At jeg har en engel... sukk, kunne ikke noe av denne flaksen hjelpe meg?

Søndag kveld virket alt som det virkelig skulle rakne, for da satt jeg hjemme hos mor og far og skulle skrive ut to lusne fotografier jeg hadde tatt for å kunne sende dem inn morgenen etter. Samtidig som jeg hadde over halve pensum å lese til eksamen som forsåvidt var neste dag. Og jeg hadde fortsatt ingen anelse om hvor vitnemålet mitt var hen. Så ville ikke printeren fungere.

Men som i de fleste udramatiske og politisk korrekte historiene så endte det godt allikevel. Pappa fant vitnemålet mitt i kjelleren, og mamma fikk printeren til å fungere igjen. og de hadde fin fin foto-papir som jeg kunne få bruke.

Jeg vet hvem engelen min er..Eller, jeg vet hvem englene mine er. fordi de har alltid vært der rett vedsiden av meg. Helt synlige, helt tilstede.

Så etterhvert så fikk jeg kommet meg gjennom pensum.

Hva kan en egentlig forvente av andre?

Når kan en vite at det er gått for langt?

Når vet en at en ikke vil mer?

Når er det på tide å gå videre?

Og skal en noensinne gå videre?

noen ganger kan jeg sitte med arbeid langt oppover halsen og bryte ned oppgavene, og det går fint. Alt ordner seg, hodet mitt holder seg kaldt. Men andre ganger kan jeg sitte og lese og tankene mine flykter unna til de andre arbeidsoppgavene som venter. Jeg sitter og planlegger hvordan jeg skal løse de mens jeg samtidig er i gang med å "løse" en annen oppgave.
Jeg spør meg selv "Hvorfor I helvete gidder du dette?!"
Jeg kjenner at jeg aller helst vil hive fra meg pennen, brenne bøkene mine, erklære meg fri fra instutisjonens grusomheter (Blindern) og reise til utlandet. Og før ville jeg sikkert ha funnet på noe sånt, men problemet er bare at før er ikke nå...

Fordi jeg har skjønt at følelsen av å mestre er så mye mer frigjørende enn å rømme vekk. Jeg vil også bli ekspert i noe...og helst ikke i unnasluntring. Men akkurat nå er jeg så full av motløshet at jeg aller helst vil gi opp...Jeg skulle ønske noen kunne bære meg til sengs, gi meg et kyss i panna og si at alt ordner seg. åff...

Tanker har surret frem og tilbake i hodet mitt. Spesielt om livet og tid.
Fordi jeg finner tid fasinerende. Hvordan den bare går og går. Tiden flyr, flyr meg hus forbi.
Og jeg står plutselig en dag og lurer på hva var det jeg egentlig brukte all den tiden på? Hvorfor var jeg ikke mer effektiv? Hvorfor skjønte jeg ikke hva som var viktig?
Hvorfor så opptatt av andre? Hvorfor utsette noe hele tiden? er det fordi jeg er redd?
Av og til er livet eller min egen eksistens så uvirkelig at hjernen fryses fast, den klarer ikke forstå.
Forsøk å se deg selv utenfra. Forsøk å forstå andre, forsøk å tenk som dem.
Det er helt umulig. Det er en ubegripelig og umulig måte å tenke.

Fordi du har bare deg selv. Det er deg i ditt liv. Nettopp ditt. Det tilhører ingen andre enn deg, og derfor er det bare du som kan forandre det.

Dvs, Du fyller ditt liv med mening..Og det er nettopp det jeg har lyst til. Hvis jeg bare klarte å slutte å utsette ting.

Vel, jeg er vel tilbake i drift nå etter en liten stund.
Ikke det at noen faktisk vet at denne siden finnes....Men det er vel ikke det som er hovedpoenget er det?
For det er ingen som egentlig vet hva hovedpoenget er.
Jeg velger å tro det, velger å tro at det er ingen som egentlig vet, og derfor trenger jeg heller ikke ta alt det andre sier dønn seriøst heller, gjør jeg vel?

Og for å snu det hele rundt igjen.
I mitt hodet vil jeg ikke ta noen seriøst. Men i virkeligheten er det nemlig slik at jeg tar andre altfor seriøst. Jeg sluker det folk sier til meg rått, uten videre begrunnelse. Hvis noen hadde sagt til meg at de var døende og trengte skjerfet mitt fordi den minte om mor, så hadde jeg gitt den. For tenk om jeg tok feil?
Jeg overanalyserer ofte det venner har sagt i tilfelle jeg gjorde noe som kan ha såret dem, og reagerer alltid som om jeg har gjort noe galt. Når det viser seg at situasjonen var slettes ikke slik jeg hadde trodd.

It is the first time in my life that I have followed a war from the beginning.
I have been reading the newspapers, scanning the net and have read practically everything I can find about the conflict between Hizbollah and Israel.

I always thought that war was an event that was somewhat planned, I thought there was an anouncement first. It never hit me that war is only pure stupidity.
Well unfortunately it is not just stupidity. The Israeli government is very scared of being tackled by the arab countries.

Do you think that Israeli government actually cares about the soldiers? Do you think they really hope to see them safe and sound because they are such sensitive, creative young men?