noen ganger kan jeg sitte med arbeid langt oppover halsen og bryte ned oppgavene, og det går fint. Alt ordner seg, hodet mitt holder seg kaldt. Men andre ganger kan jeg sitte og lese og tankene mine flykter unna til de andre arbeidsoppgavene som venter. Jeg sitter og planlegger hvordan jeg skal løse de mens jeg samtidig er i gang med å "løse" en annen oppgave.
Jeg spør meg selv "Hvorfor I helvete gidder du dette?!"
Jeg kjenner at jeg aller helst vil hive fra meg pennen, brenne bøkene mine, erklære meg fri fra instutisjonens grusomheter (Blindern) og reise til utlandet. Og før ville jeg sikkert ha funnet på noe sånt, men problemet er bare at før er ikke nå...

Fordi jeg har skjønt at følelsen av å mestre er så mye mer frigjørende enn å rømme vekk. Jeg vil også bli ekspert i noe...og helst ikke i unnasluntring. Men akkurat nå er jeg så full av motløshet at jeg aller helst vil gi opp...Jeg skulle ønske noen kunne bære meg til sengs, gi meg et kyss i panna og si at alt ordner seg. åff...

Tanker har surret frem og tilbake i hodet mitt. Spesielt om livet og tid.
Fordi jeg finner tid fasinerende. Hvordan den bare går og går. Tiden flyr, flyr meg hus forbi.
Og jeg står plutselig en dag og lurer på hva var det jeg egentlig brukte all den tiden på? Hvorfor var jeg ikke mer effektiv? Hvorfor skjønte jeg ikke hva som var viktig?
Hvorfor så opptatt av andre? Hvorfor utsette noe hele tiden? er det fordi jeg er redd?
Av og til er livet eller min egen eksistens så uvirkelig at hjernen fryses fast, den klarer ikke forstå.
Forsøk å se deg selv utenfra. Forsøk å forstå andre, forsøk å tenk som dem.
Det er helt umulig. Det er en ubegripelig og umulig måte å tenke.

Fordi du har bare deg selv. Det er deg i ditt liv. Nettopp ditt. Det tilhører ingen andre enn deg, og derfor er det bare du som kan forandre det.

Dvs, Du fyller ditt liv med mening..Og det er nettopp det jeg har lyst til. Hvis jeg bare klarte å slutte å utsette ting.