århudrets dårligste dag,
Jeg tror ikke det er mulig å ha så mye uflaks som jeg hadde den dagen.
Mens jeg satt og leste til min filosofi eksamen på lørdag tenkte jeg at jeg skulle finne ut hvor eksamen skulle avlegges. Det viste seg at det ikke var før 25 mai. Og til min store overraskelse var min vitenskapsfilosofi eksamen på mandagen....Så her hadde jeg sittet og øvd til feil eksamen, noe som kun gav meg søndagen igjen til å pløye gjennom et halvt års pensum. Og det som gjorde det enda kjipere var at dette var et fag jeg virkelig hadde lyst til å gjøre det bra i. Noe jeg ville være stolt av i ettertid.
Og nå viser det seg at jeg kan ha ødelagt den sjangsen.
Attpåtil så skulle jeg sende inn min søknad til en skole. Det er snakk om en del tegninger og eget arbeid jeg har gjort. Så viste det seg at en også skal sende inn søknaden med vitnemål. Vel for det første så vet jeg ikke hvor vitnemålet mitt er..Og det var lørdagen og pakken skulle sendes innen mandag. OG det var dagen jeg skulle avlegge eksamen...Så det vil si at jeg risikerte å faktisk rote til et halvt års arbeid og et års skolegang, frem i tid på ca 24 timer. Fordi jeg er dum som en muggen loff av og til....Det kjennes ut som en skikkelig krøll....Samtidig som mamma drev og fortalte meg at jeg hadde så mye flaks i livet?! At jeg har en engel... sukk, kunne ikke noe av denne flaksen hjelpe meg?
Søndag kveld virket alt som det virkelig skulle rakne, for da satt jeg hjemme hos mor og far og skulle skrive ut to lusne fotografier jeg hadde tatt for å kunne sende dem inn morgenen etter. Samtidig som jeg hadde over halve pensum å lese til eksamen som forsåvidt var neste dag. Og jeg hadde fortsatt ingen anelse om hvor vitnemålet mitt var hen. Så ville ikke printeren fungere.
Men som i de fleste udramatiske og politisk korrekte historiene så endte det godt allikevel. Pappa fant vitnemålet mitt i kjelleren, og mamma fikk printeren til å fungere igjen. og de hadde fin fin foto-papir som jeg kunne få bruke.
Jeg vet hvem engelen min er..Eller, jeg vet hvem englene mine er. fordi de har alltid vært der rett vedsiden av meg. Helt synlige, helt tilstede.
Så etterhvert så fikk jeg kommet meg gjennom pensum.
Jeg tror ikke det er mulig å ha så mye uflaks som jeg hadde den dagen.
Mens jeg satt og leste til min filosofi eksamen på lørdag tenkte jeg at jeg skulle finne ut hvor eksamen skulle avlegges. Det viste seg at det ikke var før 25 mai. Og til min store overraskelse var min vitenskapsfilosofi eksamen på mandagen....Så her hadde jeg sittet og øvd til feil eksamen, noe som kun gav meg søndagen igjen til å pløye gjennom et halvt års pensum. Og det som gjorde det enda kjipere var at dette var et fag jeg virkelig hadde lyst til å gjøre det bra i. Noe jeg ville være stolt av i ettertid.
Og nå viser det seg at jeg kan ha ødelagt den sjangsen.
Attpåtil så skulle jeg sende inn min søknad til en skole. Det er snakk om en del tegninger og eget arbeid jeg har gjort. Så viste det seg at en også skal sende inn søknaden med vitnemål. Vel for det første så vet jeg ikke hvor vitnemålet mitt er..Og det var lørdagen og pakken skulle sendes innen mandag. OG det var dagen jeg skulle avlegge eksamen...Så det vil si at jeg risikerte å faktisk rote til et halvt års arbeid og et års skolegang, frem i tid på ca 24 timer. Fordi jeg er dum som en muggen loff av og til....Det kjennes ut som en skikkelig krøll....Samtidig som mamma drev og fortalte meg at jeg hadde så mye flaks i livet?! At jeg har en engel... sukk, kunne ikke noe av denne flaksen hjelpe meg?
Søndag kveld virket alt som det virkelig skulle rakne, for da satt jeg hjemme hos mor og far og skulle skrive ut to lusne fotografier jeg hadde tatt for å kunne sende dem inn morgenen etter. Samtidig som jeg hadde over halve pensum å lese til eksamen som forsåvidt var neste dag. Og jeg hadde fortsatt ingen anelse om hvor vitnemålet mitt var hen. Så ville ikke printeren fungere.
Men som i de fleste udramatiske og politisk korrekte historiene så endte det godt allikevel. Pappa fant vitnemålet mitt i kjelleren, og mamma fikk printeren til å fungere igjen. og de hadde fin fin foto-papir som jeg kunne få bruke.
Jeg vet hvem engelen min er..Eller, jeg vet hvem englene mine er. fordi de har alltid vært der rett vedsiden av meg. Helt synlige, helt tilstede.
Så etterhvert så fikk jeg kommet meg gjennom pensum.
posted by ilija at 10:16 AM
0 comments
